Ikea - mannens svøpe

Har du noen gang vært inne på IKEA? Sannsynligvis har du det. Vi nordboere er jo ikke akkurat bortskjemt med å ha Ikea rett utenfor stuedøra, men alle som har kjørt forbi Ikea i Trondheim eller Haparanda en lørdag eller midt i sommerferien, kan ikke unngått å ha sett køen med YE, YF, XN og lignende nordnorskt registrerte biler med ditto tilhengere. De to siste helgene har jeg vært en av disse håpløst fortapte kraftig piskede menn som lyder mottoet: Ja kjære.
Ikea har jo moderne nettsider, så lagerstatus på aktuelle varer er sjekket på forhånd og alt synes vel, helt til man står der og finner ut at kartet ikke stemmer med terrenget. Varene er utsolgt, og jeg må returnere med halvfylt tilhenger. (Har jo nå lært at man kan få tingene pakket, så man bare kan hente, fylle hengeren å dra hjem igjen). Så neste helg må man til pers igjen å få tak idet man manglet fra tur nummer 1. Haparanda gir full klaff. Stasjonsvogna er fyllt til randen, og jeg har klart å få lurt med meg noen artikler fra Biltema og systembolaget, det er da det virkelig begynner å synke inn. Hvordan var det forrige gang man var på Ikea, jo i tillegg til alt de fine putene å annet nips min kjære synes det er viktig å ha i huset, var det ikke også en bunke med flate grå pappesker?   Var det ikke like etter du kom inn døra du stiftet kjennskap med en umbraconøkkel og en papirlapp med strektegninger og instrukser om at "må bare settes sammen av kyndig personell"?
Var det ikke bainnskap, gjensidige beskyldninger og høylydt krangling i dagene som fulgte?
Tjo.
Har man lært?
Tvilsomt.
Nå har jeg skruet, kjeftet og kommet med ubegrunnede beskyldninger i øst og vest i flere dager.
Men hva tror du skjer neste gang vi er på Ikea og min kjære står og ser på et av de fine, flate, praktiske møblene deres, og spør om det ikke hadde passet bra i stua, på gangen i kottet eller på verandaen?
Jo, da er alt glemt. og uten å tenke meg om (bokstavelig talt) svarer jeg mitt vante:
" Ja kjære".

Alt i boks

Nå skal verden ta et kvantesprang fremover her i Høglia. Nå har styret i Borettslaget viselig bestemt at vi skal bytte  leverandør på Tv og Internett fra Canal Digital til Signal, fra coax til fiber.
Egentlig skulle man tro at en mann i min stilling ville bli glad for at at utviklingen går fremover og at jeg nå får raskere bredbånd og gratis fotball i høst. Men egentlig er jeg mest bare frustrert og irritert over at jeg er nødt til å være kollektivt med på dette teknologiske fremskrittet.
Jeg har flere grunner til dette.
For det første ser jeg skjelden fotball - kan gjøre ett unntak av og til for landslaget, men ellers svært skjelden. For det andre blir de månedlige utgiftene fremover til å bli betydelig høyere fremover, men det som irriterer meg mest er at jeg er nødt til å legge opp nye kabler for at ungene skal få fortsette med luksusen det er for oss voksne at de har egen tv på rommet. 1300 kr skal de ha for hvert ekstra tv uttak, i tillegg må jeg kjøpe egen dekoder til hvert uttak og betale ekstra leie for å ha den i bruk hver måned fremover. Siden jeg ikke har for mye penger, så tenkte jeg skulle prøve å gjøre litt av kabelarbeidet selv, men da er det plutselig en hel masse ting man må finne ut av. Hvor mange tv uttak trenger jeg, skal jeg ha mulighet for kablet internett i tillegg til trådløst? Hvilke begrensninger har "alt i box" fra Signal, trenger jeg ekstra switcher? Hvilken type kabler trenger jeg; kategori 5 eller 6? skjermet eller ikke. Hvor skal "navet" i stjernenettet mitt være, hvordan skal kablene gå.
Har brukt flere dager på å nøste litt i denne uoversiktelige teknologiverdenen og begynner å få en ide om hvordan det må bli til slutt. Skal innom Signal i morgen for noen oppfølgingsspørsmål, så er det bare å sette i gang. Ingen tid å miste, best å ha alt i boks før oktober kommer, for da er teknologitoget her, enten jeg er klar for det eller ikke.

Leverposteipiken

Marianne brakte i sin blogg http://mariannetg.blogspot.com/ en koselig nyhet om at den nye Lanoungen som er stemt frem for første gang er en gutt med utviklingshemning. Det er en positiv nyhet i en medieverden som ofte er full av eksempler på at de som er annerledes ikke blir sett, men ofte gjemt bort. Vi er redde for det som er annerledes og uvant, vi blir raskt utrygge og vet ikke helt hva vi skal mene å gjøre.

To ganger har jeg vært så heldig å være ledsager på Ridderrennet, en opplevelse som har lært meg å sette pris på det som er litt annerledes, ja det er ikke fritt for at jeg er blitt en litt annerledes type selv.

Frida - her ved ca T minus 7257600

Ja, nå tror jeg kanskje ikke at jeg er blitt mentalt hemmet, selv om jeg har mange kompiser som mener at mitt valg av interesser og hobbyer sender meg veldig langt bort fra gjennomsnittsnormannen, men at jeg ikke er helt slik som "alle" andre har jeg både akseptert og lært meg og leve med.
Har forøvrig et forslag til nytt ansikt på leverpostei-boksene under utarbeidelse - med foreløpig arbeidstittel:

 "Frida - Sterkere enn Pippi"

Dag 1, forsøk 1

Da var vi offisielt i gang med min første blogg, her kommer de store tanker og daglige frustrasjoner til å stå. Her kommer mine anekdoter om dette og hint til å stå, men hovedsaklig om to av de tre tingene som opptar meg i hverdagen i Høglia; den daglige frustrasjonen over nuller og ett tall satt i system og min fasinasjon over bevegelse til musikk som kan uttrykkes som ooooah, oooooahh, Wooosshaa, whhhooossha. Jeg håper at du som leser denne bloggen etterhvert blir i stand til å knekke begge lesekodene, og få en forståelse av hvorfor vi trenger både IKT og Lindy Hop for å bli komplette og hele mennesker. Kanskje kommer det en pille man kan ta - tror jeg venter på den jeg :-)
http://www.youtube.com/watch?v=o2O96ho9ZPs