Ikea - mannens svøpe

Har du noen gang vært inne på IKEA? Sannsynligvis har du det. Vi nordboere er jo ikke akkurat bortskjemt med å ha Ikea rett utenfor stuedøra, men alle som har kjørt forbi Ikea i Trondheim eller Haparanda en lørdag eller midt i sommerferien, kan ikke unngått å ha sett køen med YE, YF, XN og lignende nordnorskt registrerte biler med ditto tilhengere. De to siste helgene har jeg vært en av disse håpløst fortapte kraftig piskede menn som lyder mottoet: Ja kjære.
Ikea har jo moderne nettsider, så lagerstatus på aktuelle varer er sjekket på forhånd og alt synes vel, helt til man står der og finner ut at kartet ikke stemmer med terrenget. Varene er utsolgt, og jeg må returnere med halvfylt tilhenger. (Har jo nå lært at man kan få tingene pakket, så man bare kan hente, fylle hengeren å dra hjem igjen). Så neste helg må man til pers igjen å få tak idet man manglet fra tur nummer 1. Haparanda gir full klaff. Stasjonsvogna er fyllt til randen, og jeg har klart å få lurt med meg noen artikler fra Biltema og systembolaget, det er da det virkelig begynner å synke inn. Hvordan var det forrige gang man var på Ikea, jo i tillegg til alt de fine putene å annet nips min kjære synes det er viktig å ha i huset, var det ikke også en bunke med flate grå pappesker?   Var det ikke like etter du kom inn døra du stiftet kjennskap med en umbraconøkkel og en papirlapp med strektegninger og instrukser om at "må bare settes sammen av kyndig personell"?
Var det ikke bainnskap, gjensidige beskyldninger og høylydt krangling i dagene som fulgte?
Tjo.
Har man lært?
Tvilsomt.
Nå har jeg skruet, kjeftet og kommet med ubegrunnede beskyldninger i øst og vest i flere dager.
Men hva tror du skjer neste gang vi er på Ikea og min kjære står og ser på et av de fine, flate, praktiske møblene deres, og spør om det ikke hadde passet bra i stua, på gangen i kottet eller på verandaen?
Jo, da er alt glemt. og uten å tenke meg om (bokstavelig talt) svarer jeg mitt vante:
" Ja kjære".